En sterk start - og litt om hva du finner her.

De siste årene har jeg selv og flere kamerater blitt bitt av turbasillen. Ikke flåtten, selv om det er nærliggende å tro, men denne trangen til å spenne noe kult utstyr fast på kroppen for deretter å bli svett. Særlig dette med at turen skal være litt 'hard', at det må være noe å skrive hjem om, det har vi snakket en del om. Vi har snakket en del om det både fordi vi har lagt grandiose planer til grandiose mengder vin, og fordi hver gang noe har gått fullstendig skeis, det vil i våre tilfeller si nesten -hver- gang vi er på tur sammen, så har det vært nødvendig med en liten debrief. Konklusjonen har nesten uten unntak vært den samme hver gang: Vi tok en større bit enn vi kunne tygge. Vi hadde ikke forutsetninger for en slik tur. Vi pakket litt feil. Vi aner i grunnen ikke helt hva vi driver med. Ulike formuleringer på samme konklusjon: Plan =/= virkelighet.

Midt i serien av forfeilede turforsøk ble jeg gjort oppmerksom på boka "Barske glæder" av Peter Wessel Zappfe - en herlig bok! Lettere inspirert av den er ønsket bak denne bloggen å lette litt på sløret til alle de store og små katastrofer jeg og andre har påført oss selv (og andre. Eksempelvis hadde den ene mannen fra Røde Kors egentlig lagt seg da de måtte hente... vent litt, den historien kommer i sin helhet litt senere).

Altså, jeg skal forsøke å utlevere egne turfiaskoer til glede for alle dem som enten vet bedre, eller ikke vet noe, eller bare irriterer seg over picture perfect poster boy-bilder på Instagram. 

Jeg mener det må være passende å begynne med turen som lærte oss å hate pulk - det var også den første turen vår sammen etter å ha bestemt oss for å bli glade i frisk luft.

I familiens eie ligger en hyggelig hytte helt nord for Hallingskarvet, like ved Raggsteindalen. Denne hytta går naturlig nok igjen i mange av mine dyrekjøpte erfaringer, så om du liker det du leser kan du legge deg navnet 'Brebu' på minnet med en gang. Med strøm, vann og badestamp inviterer den med sin beliggenhet en vid skare av ulike gjester: Turgåerne, som vil inn i og opp på høyfjellet. Mosjonistene, som godtar at det er litt langt å kjøre og at det er store fjell som sperrer for videre utsikt, som kan løpe /gå på ski langs Strandavatn. Komfortnissene, som finner lenestolen og tursjokoladen etter å ha lagt sekken på senga og eventyrlysten på hylla. Festerne, som legger flasken på kjøl og skrur opp tempen i stampen (dette er forøvrig en slags tilleggskategori - vi finner oss vel alle til rette her?). Og selvfølgelig brettspillerne, som setter pris på en god dose uvennskap når noen må selge hotellet eller taper kontinentet.

Kort sagt: Hytta er for alle.

Da vi iverksatte prosjekt 'Guttetur' var vi forberedt på harde tak, vi skulle gå inn til hytta natt til en lørdag etter å ha jobbet /studert i byen, og vi mente fredag ettermiddag der vi stod på Meny at vi kom til å fortjene ekstra god mat. Elgkjøtt hadde en av oss med, og nå gjaldt det bare å finne rett tilbehør. Den forutseende og skarpsindige leser vil allerede her få en magefølelse av typen 'Uff da'. Med flere typer krydder (ikke pakket i plastpose, må vite - kjøpt på glass), rømme, creme fraiche, flere typer frokostjuice, pålegg, godteri, melk, mellommåltider og ekstrasnacks og kosemat og vin, øl og sprit - at den stakkars bilen fikk oss til fjells skyldes kun at Caravellen må ha ant hva som ventet oss og tenkte at 'Hevnen er søt'. 

Litt over klokken 24 natt til lørdag stod det 5 bygutter med store, umoderne og lite komfortable sekker på ryggen på en P-plass et sted mellom Ål og Lærdal, populært kalt "Her var det mørkt". Det vil si, en uheldig kramkar stod ikke med sekk, men med pulk. I dette tilfellet kunne han likegjerne stått med et badekar spennet fast i kroppen. Et forsiktig anslag tilsier at den gamle barnepulken var beleiret med et sted mellom 40 og 50 kilo! Naturligvis - vi hadde jo bestemt at vi fortjente god mat på hytta. 

I det vi la av gårde kunne vi formelig høre den gamle røde varebilen strekke litt på demperne og knise lavt under panseret.

Våre noenlunde utrente kropper fikk seg en real trøkk langs vannet inn i retning Raggsteindalen, det ble bannet og svertet, hylt og ledd av ren frustrasjon i vinternatten. Det var langt fra noe 'Visit Norway'-øyeblikk. 

Krisen inntraff likevel ikke før vi skulle opp rundt 100 høydemeter fra vannet og inn på et platå. Etter å ha slept luksusmaten og overflødshornet av en pulk i to-tre timer takket et av festene for seg, og etterlot oss med en forferdelig pulk som ikke engang hadde -litt- funksjon lenger. Med gaffateip, Kvikk-Lunsj og løfter om mat og øl fikk vi likevel reparert og motivert, og klokken 5 om morgenen nådde vi frem til hytta, etter å ha brukt mer enn tre ganger så lang tid som jeg først hadde forespeilet.

Lavvoen, som lå pent i pulken og utgjorde fine 25% av totalvekten, som vi hadde planer om å dra med oss inn i høyfjellet på lørdagen og overnatte i til søndagen, ble liggende ubrukt i badekaret av en pulk. Det var kanskje like greit - utvalget på Meny utgjorde en reell utfordring, tenk da hvor ille det kunne blitt i lavvo på Hallingskarvet en helg i slutten av januar.

Å overpakke en pulk er ikke så ille i seg selv, men det viser det jeg skrev innledningsvis: Vi ante i grunnen ikke hva vi holdt på med.

Men alle var enige om at det var en fin tur!