Om påskenatt, overmot og Røde Kors

Nå er det en gang slik at sikkerhet i fjellet skal man ikke ta for lett på, og denne historien er en god påminnelse om hvordan flaks fort kan bli eneste forskjellen mellom en god historie og en kort historie.

I påsken 2013 ville undertegnede, den overmodige og eventyrkåte bygutten, på tur. Jeg ville skikkelig på tur, ikke bare "litt". Etter fåfengte forsøk på å dra med meg kamerater ut på tokt over Hardangervidda (med vinnende argumenter som "Det er null stress, vi bare går fra hytte til hytte, hvor vanskelig kan dét være, liksom?" og "Vi kan jo ta med telt, vi har jo soveposer") måtte jeg gi opp håpet om å bli et levende glansbilde i form av glade gutter med mot i brøstet og stål i ben og armer foran en bakgrunn av skinnende sol og hvitt viddelandskap med fjell i det fjerne.

Som nyuteksaminert og fersking i arbeidslivet fant jeg etter nøyere vurdering (dvs et google-søk) ut at jeg nok ikke hadde råd til en slik tur heller.

Påskeeventyret stod altså i fare, grunnet manglende medeventyrere og manglende finansiering.

I en annen historie her på bloggen har jeg nevnt hytta, Brebu, som er opphav til mange gode minner, samt enkelte historier som fortjener en plass her. De kommer nok etterhvert.

Uansett, hva gjør en eventyrlysten bygutt når han mangler venner og penger til tur?

Jo, han drar på hytta med mor og far. 

Det vil si, etterhvert dro jeg til hytta. Jeg måtte bare innom platået på Hallingskarvet først. Ved å studere kartet fikk jeg stjerner i øynene - tenk å gå fra Geilo, via Prestholtseter opp Prestholtskardet, hele platået på langs, en svipptur innom toppen 1905, og så stå sjarmøretappen ned til hytta like ved Raggsteindalen! Easy peasy, helt sikkert, og for en tur det ville bli!

Videre kartromanse og planlegging av første grad (ikke klasse), gjorde at jeg beregnet turen til cirka 3 mil, med én fæl oppoverbakke. Ellers litt kupert, men relativt flatt. Holdningen min til dette var i prinsippet "Godt, da kan jeg pakke litt ekstra utstyr!" og "Fin rute å teste de nye lærstøvlene på"

  *Facepalm*

Planen jeg la, og som møtte noe motstand som jeg raskt og effektivt argumenterte til stillhet /overhørte, var å ta toget til Geilo påskeaften morgen med ankomst klokken 12.30. Ifølge værmeldingen skulle ikke solen gå ned før rundt klokken 19 en gang, og innen da ville jeg helt sikkert være nede fra platået, noe annet var i grunnen utenkelig. Vel nede ville det å finne hytta bli null problem, jeg har jo vært der før.

Med snødekte fjell ville lyset holde en stund ekstra, og med hodelykt i tillegg var planen like vanntett som et usenkbart skip. 

SCENESKIFTE

Klokken er 16.30 og jeg puster og peser meg oppover Skarvsenden, etter å ha blitt frarådet å gå opp Prestholtskardet. Noen fjellvettregler må en jo følge.

For å være ekstra sikker på å være sikret i tilfelle uhell er sekken fylt til randen med varme klær, sovepose, liggeunderlag, gass+brenner, bivuakk, GPS (uten egentlig å kjenne den spesielt godt), hodelykt, ekstra mat, og alt det andre som ikke veide noenting da jeg sto på rommet i Oslo og feilvurderte vekt. Blant annet joggebukse til hyttebruk, varm genser nummer to, og sneakers (skulle jo hjemmefra til toget, klart de var med). For virkelig å være selvberget på hytta (hvor jeg skulle være gjest) var også håndkle med.

Kort fortalt (ikke min spesialitet, men det vet du vel nå), føltes sekken unødvendig tung.

Først rundt klokken 17-ish var jeg oppe på platået. Jeg gjorde noen vurderinger, dog ikke helt gode, og kom frem til at jeg fortsatt ville rekke å ta meg over og stå ned før solen rant. Jeg hadde telefonisk kontakt med min far, som på daværende tidspunkt satt i solskinn på 1905 og ventet, rimelig nok; noenlunde bekymret på sin sønn. 

Turen opp på platået hadde krevet såpass med krefter at jeg ikke var i stand til å holde et godt nok tempo, uten at jeg innså dette før to-tre timer senere.

Da gikk solen ned bak horisonten, jeg oppdaget at jeg ikke var der jeg trodde, men noen kilometer lenger mot øst, og begynte optimistisk og naivt å se positivt på en nedfart i måneskinn og glitrende påskenattsvær. 

Pent bilde, men fælt syn.

Du og du, jeg var sliten, men for en fin tur! For en opplevelse! Gnagsårene merket jeg nesten ikke lenger, så de nye støvlene var visst skikkelig gode.

Rundt klokken 22 nådde jeg toppen 1905. Ganske overraskende, egentlig, for jeg trodde jeg var lenger øst enn som så. Jeg var sliten, trøtt, svett og kald, og det eneste som drev meg var tanken på peis og frykten for en natt ute i kulda.

Etter flere samtaler med en mer og mer bekymret far måtte jeg konstatere at jeg hadde på et tidspunkt funnet sporene hans, fulgt dem, og mistet dem. Retur til 1905 og nytt forsøk på å følge spor endte i samme resultat.

At skyene dekket for månelyset, og at hodelykten ga dårligere lys enn den hadde gjort i storbyen (iallfall virket det slik nå) gjorde situasjonen bokstavelig talt mørkere.

Etter en siste rådslagning med opphavet, gravde (spade hadde jeg også med) jeg meg ned i det tynne snølaget (og lagde dermed en fantastisk kuldegrop), brettet ut underlaget, fyrte opp primusen og skulle lage mat. Gassen sa "blaff", og deretter ble det urovekkende mørkt igjen. Eventyrlysten og overutstyrt som jeg var ante jeg ikke at gass har det med å si "takk, men nei takk" når det er kaldt nok.

Løsningen ble å sutte litt på frossen sjokolade, fryse, filosofere litt over døden, og innse at jeg ikke var klar for dette. Altså, hverken døden eller en natt på toppen av skarvet.

Innsiden av en bivuakk.

Jeg ringte opp igjen, forklarte situasjonens nye elementer, og kjente den gamle velkomne følelsen av håp spre seg i kroppen da svaret var "Greit, men da ringer jeg Geilo Røde Kors og spør om de kan finne deg". Etter noe rundt tolv timer på tur, hvorav en time eller to som ble brukt til å ligge i soveposen og hutre, var gleden intens da jeg hørte motordur for første gang siden jeg forlot skiheisen på Geilo.

Over platået kom det to scootere, med det jeg husker som blinkende lys, og ikke lenge etter satt jeg innhyllet i et varmeteppe på scooteren og holdt meg fast for harde livet mens Arild manøvrerte ned Hyllun i et forrykende tempo. 

Jeg var i grunnen reddere da, enn da jeg gravde kuldegropen min, for nå hadde jeg jo rukket å kjenne litt på håpet.

Det gikk likevel veldig fint, og en stund senere satt jeg i baksetet på en politibil som kjørte meg til Geilo. Glad for å være reddet, og med nok galgenhumor til å se ironien i at jeg bokstavelig talt var flyttet tilbake til Start.

Dog med dårlig samvittighet ovenfor ganske mange, deriblant Arilds kollega, som nettopp hadde gått og lagt seg, glad og fornøyd, i det telefonen ringte og han ble spurt om han kunne bli med og hente en Oslogutt på toppen av Hallingskarvet.

Etter denne fadesen, som det jo var, ble det litt pinlig å forklare kollegene mine på kontoret hvorfor jeg måtte gå i sokkelesten en ukes tid. 

(Nye støvler + lang tur) - vett = sokkelesten en ukes tid.

Jeg var midt i beretningen om påskekatastrofen da regionssjefen, en tidligere politimann som bl.a. har krysset Grønland, kom forbi og brummet følgende: "Dere er noen pingler hele gjengen". Det passet fint i øyeblikket.

Men det var en fin tur så lenge solen var oppe!

Det er jo fint, da!

Tusen takk til Geilo Røde Kors, ved Arild (du og dine kolleger har en hedersplass i hytteboka). Jeg lovet dere å ta kurs i blant annet kart og kompass, det har jeg gjort.

Fjellsjekkregler

DNT har med stor suksess bragt trafikklyskonseptet opp i fjellene og ut i marka - og de etterlyste sågar noen sjekkeregler for de fjell(u?)vante og sjekkeglade blant oss.

Jeg har kommet opp med en skamløs (husk, det er ingen skam å..) versjon av fjellvettreglene, og ønsker alle god sjekking i fjellet og andre steder i sommer! 

1) Meld fra hvor du står - med grønn lue på huet er statusen din klar i nuet.

2) Vis respekt for forholdene - vær vennlig men ikke pågående i møte med røde og gule luer.

3) Vær rustet mot dårlige forhold - vær mentalt forberedt på rødt føre og lite grøntpryd i fjellet, også på korte turer.

4) Lytt til erfarne fjellfolk - ta insidertips alvorlig.

5) Ha alltid med kart, også inne på hytta - så er du klar for samtaler om turmuligheter i området.

6) Tør å legge ut på tur alene - det kan være lettere å bli kjent med nye da.

7) Det er ingen skam å spørre - "Jeg la merke til luen din, følger du DNTs fargesystem?"

8) Legg ikke ut på langtur uten trening - smil litt til deg selv i speilet før du går.

9) Spare på kreftene? Ikke med grønn lue - Grav deg ikke ned!

God tur! 

Impulskjøp til impulstur - med kostyme

For noen måneder siden var jeg så heldig at Helsport plukket ut ett av bildene mine på Instagram, noe som resulterte i at de tilbød meg og en til overnatting på det som het Helsport Hotel. Dette hotellet var noe spesielt, forståelig nok, i og med at det var en klynge med telt som ble satt opp utenfor Storulvån Fjällstation, litt vest for Åre i Sverige. Anledningen var Fjällfest, Sveriges største fjellsportfestival. 

Jeg hadde sett litt på Fjällfest tidligere i år, men hadde slått ideen fra meg grunnet reisevei, tid og penger. Likevel, når en slik sjanse dumper ned i fanget på meg som en varm dag i januar takkes det ikke nei. Jeg fikk raskt med meg en kamerat, lånt bilen hjemme og fikk godkjenning til å ta en fridag fra jobben. Jobben jeg hadde hatt i ganske nøyaktig tre uker, forresten. Så begynte impulsene å slå seg løs ("Hva", tenker du kanskje, "impulsene slo seg løs først -etter- å ha orget tur?". Joda, det må vel kunne sies slik. Heng med, så vil det settes i perspektiv).

Planer ble lagt for hva som skulle skje på selve festivalen, og drømmeriet var godt i gang den morgenen jeg hilste på en annen kamerat som kunne fortelle at han regnet med å gå til innkjøp av randoneeski neste år - slikt som det må spares til. Randoneeski, ja, tenkte jeg. Det hadde vært noe, men det skjer ikke nå. Altfor dyrt. 

20 minutter senere, på et offentlig kommunikasjonsmiddel, fortsatt tidlig om morgenen, sporer hjernen av fra tanker om alt og ingenting og krasjer hardt og brutalt med en vegg påskrevet "Feriepenger". Hm. Hmm.. Mm.. Eeh.. Ja, det kan gå. Det går.

Kort tid etter hadde morgenfuglen lest seg opp på randoneeutstyr (noe jeg kunne nøyaktig ingenting om fra tidligere), funnet en ekte godtebutikk med skisalg og bestemt seg. "Jeg skal bli en randonnist. Er det noe som heter det? Uansett, alpinist er også dekkende. God stemning!"

Jeg tipset kameraten som skulle bli med på turen, og han gjorde tilsvarende vurdering som jeg. (Rett skal være rett, han visste iallfall en del om dette, og var den som først gjorde meg oppmerksom på konseptet). Vi stilte begge med nyinnkjøpte randopakker til Fjällfest - lenge leve sesongsalget!

Grytidlig en morgen smyger en fullastet Prius seg ut av Oslo sentrum retning hvite fjell og svenske fjellsportpiker. I bagasjen: utstyr jeg kan lite om. Retning: nordøst, den lange ruten. Forsåvidt utilsiktet, akkurat det. Lang historie kort: det tok 10-11 timer, og det hadde vært raskere å kjøre via Trondheim. Mea culpa, selv om bilturen i seg selv gikk riktig bra.

Samme kvelden, litt etter ankomst, var det tid for å velge tur. Undertegnede var ivrig, hadde pågangsmot og fullstendig mangel på bedre vitende, og insisterte på at "Langtur, nybegynner" måtte være helt innafor. Null stress! Det står jo "nybegynner" der! Etter godt utført diplomati fra kameraten min sin side byttet vi tur, til en kortere variant. Dette, og å ta med kostyme, var de to beste avgjørelsene som ble tatt rundt denne helgeturen. 

Dagen etter stiller vi opp, ivrige og spente som skolebarn, utadvendte som få og klare for tur! Guiden snakker litt om opplegget, vi prater og fjaser litt med andre, og så er gruppen underveis. Wohoo! .. Eller. "Vent litt. Hvordan var dette igjen? Den skal inn der, denne skal stå slik, hva med hælen? Hm, det ble feil. Der! Støvlene er i bindingene sine og jeg kan ta igjen gruppen! Eller? Sikringen der kan jo ikke henge løst? Finnes det en lett måte å få den festet? Ikke det? Lars, tenk! De andre er ute av syne! Søren, der løsnet støvelen fra bindingen - hva var det han karen i butikken sa om låsemekanismen igjen?" 

Etter å ha fomlet med binding og sikring og staver og hjelm som om jeg var en Halvdan Sivertsen med sine ti tusen tommeltotter i en IKEA-møbel monteringskonkurranse fikk jeg alt på plass og spente støvlene  fast (den innvidde leser vil akkurat her oppleve å trekke på smilebåndet, eller riste på hodet) - akkurat i det den søte svenske guiden kom skrensende rundt svingen og lurte på om alt stod bra til. "Joda, hehe, jeg er klar!". Takket være det strålende været kan det tenkes at hun ikke så hvor pinlig berørt jeg var, men heller tenkte at jeg var solbrent.

Så kom endelig selve turen i gang!

Vi begynte å traske oppover Getryggen, et fint og hyggelig lite fjell. Alle storkoste seg, og jeg fikk snakket litt med den søte guiden om randonee og utstyr og så videre, og fortalte gledesstrålende at jeg hadde funnet en god deal på salg. "Oi! Har du kjøpt?!" var responsen. "Aa, men då måste du nog lära ordentligt, det är jo dyrt!". Ja, dette var jeg enig i. Ingen vits i ikke å lære ordentlig.

Mindre enn fem minutter senere stod jeg med en løs fot ned i råtten snø mellom noen busker vi måtte forbi, med en løs ski på slep, og antok den velkjente solbrentfargen. Jeg hadde ikke husket dette med bindingen helt likevel, så den løsnet selvsagt. Med litt hjelp fra guiden var jeg straks på to ski igjen, og fikk låst bindingen ordentlig. 

Etter å ha tatt igjen resten av gruppen i forbindelse med en drikkepause gjorde jeg opp en liten status for meg selv. 

- Demonstrert grov uvitenhet og /eller manglende problemløsningsevne i løpet av de første minuttene.

- Gjentok demonstrasjonen kort tid etter (riktignok i en annen situasjon, men dog).

- Fremstår nok litt rar, med nytt utstyr og null peil.

- Føttene brenner. Åh, herlighet, som føttene brenner!

Dette var verre enn alle pinlighetene jeg hittil hadde opplevd - føttene gjorde så vondt! "Hvordan klarer de andre det?", spurte jeg meg selv, og "Hva er det jeg har gjort?! Jeg kan jo ikke drive med denne sporten, jeg har rett og slett ikke føtter til det!" Humøret sank mens solen steg, og føttene brant i sin egen lille Skjærsild. 

"Du, nå gjør det vondt i føttene, altså" sa jeg til kameraten min. Han bekreftet at det kunne være vondt for bena dette her. Likefullt fikk han seg en god latter da han så at jeg gikk med spente støvler! Jeg så meg rundt, og ble oppmerksom på at alle andre gikk med løse støvler, noe som så mye mer behagelig ut. Jeg frigjorde de to brennende stakkarene fra henholdsvis Nagasaki og Hiroshima, og nøt hvordan blodet sakte men sikkert trakk lenger ut i lemmene igjen. Jaha, ja, det er -sånn- det skal føles!

Litt senere, og litt høyere opp, kommer jeg igjen i prat med den hyggelige guiden, og jeg forteller med selvironi og sjarme at jeg endelig fikk løsnet støvlene, og at det var mye bedre. Til dette fikk jeg et svar som på tross av alle større og mindre kulturforskjeller tydelig kunne tolkes i retning av at jeg ikke var den mest imponerende karen på fjellet. Hun var på ingen måte ufin, men når man plumper med selvironi plumpes det gjerne dypt. 

Noe senere, på toppen, var det fryd og gammen, og jeg nøt virkelig å være på randoneetur. 

Turen ned gikk forsåvidt også greit, selv om både Nagasaki og Hiroshima beviste at de i mitt tilfelle ikke hadde gått stille inn i historien, men det skal visst være en tilvenningssak. Håper det.

Sent lørdag kveld viste deg seg at makkeren min var i teltet, og at jeg var overlatt til meg selv og svenskene - ikke et problem i seg selv, men med så mange etablerte grupper og vennegjenger trengs det en aldri så liten 'Ice breaker', og her kommer kostymet inn i historien. Hvem setter vel ikke pris på en jättegroda på dansegulvet?

Etter å ha skjemmet meg ut på ski foran den oppvoksende svenske generasjon, og deretter gitt dem et nytt forhold til frosker, gikk turen hjem igjen. Denne gangen via Trondheim, litt må man jo lære.

Men vi var enige om at det var en fin tur!

En sterk start - og litt om hva du finner her.

De siste årene har jeg selv og flere kamerater blitt bitt av turbasillen. Ikke flåtten, selv om det er nærliggende å tro, men denne trangen til å spenne noe kult utstyr fast på kroppen for deretter å bli svett. Særlig dette med at turen skal være litt 'hard', at det må være noe å skrive hjem om, det har vi snakket en del om. Vi har snakket en del om det både fordi vi har lagt grandiose planer til grandiose mengder vin, og fordi hver gang noe har gått fullstendig skeis, det vil i våre tilfeller si nesten -hver- gang vi er på tur sammen, så har det vært nødvendig med en liten debrief. Konklusjonen har nesten uten unntak vært den samme hver gang: Vi tok en større bit enn vi kunne tygge. Vi hadde ikke forutsetninger for en slik tur. Vi pakket litt feil. Vi aner i grunnen ikke helt hva vi driver med. Ulike formuleringer på samme konklusjon: Plan =/= virkelighet.

Midt i serien av forfeilede turforsøk ble jeg gjort oppmerksom på boka "Barske glæder" av Peter Wessel Zappfe - en herlig bok! Lettere inspirert av den er ønsket bak denne bloggen å lette litt på sløret til alle de store og små katastrofer jeg og andre har påført oss selv (og andre. Eksempelvis hadde den ene mannen fra Røde Kors egentlig lagt seg da de måtte hente... vent litt, den historien kommer i sin helhet litt senere).

Altså, jeg skal forsøke å utlevere egne turfiaskoer til glede for alle dem som enten vet bedre, eller ikke vet noe, eller bare irriterer seg over picture perfect poster boy-bilder på Instagram. 

Jeg mener det må være passende å begynne med turen som lærte oss å hate pulk - det var også den første turen vår sammen etter å ha bestemt oss for å bli glade i frisk luft.

I familiens eie ligger en hyggelig hytte helt nord for Hallingskarvet, like ved Raggsteindalen. Denne hytta går naturlig nok igjen i mange av mine dyrekjøpte erfaringer, så om du liker det du leser kan du legge deg navnet 'Brebu' på minnet med en gang. Med strøm, vann og badestamp inviterer den med sin beliggenhet en vid skare av ulike gjester: Turgåerne, som vil inn i og opp på høyfjellet. Mosjonistene, som godtar at det er litt langt å kjøre og at det er store fjell som sperrer for videre utsikt, som kan løpe /gå på ski langs Strandavatn. Komfortnissene, som finner lenestolen og tursjokoladen etter å ha lagt sekken på senga og eventyrlysten på hylla. Festerne, som legger flasken på kjøl og skrur opp tempen i stampen (dette er forøvrig en slags tilleggskategori - vi finner oss vel alle til rette her?). Og selvfølgelig brettspillerne, som setter pris på en god dose uvennskap når noen må selge hotellet eller taper kontinentet.

Kort sagt: Hytta er for alle.

Da vi iverksatte prosjekt 'Guttetur' var vi forberedt på harde tak, vi skulle gå inn til hytta natt til en lørdag etter å ha jobbet /studert i byen, og vi mente fredag ettermiddag der vi stod på Meny at vi kom til å fortjene ekstra god mat. Elgkjøtt hadde en av oss med, og nå gjaldt det bare å finne rett tilbehør. Den forutseende og skarpsindige leser vil allerede her få en magefølelse av typen 'Uff da'. Med flere typer krydder (ikke pakket i plastpose, må vite - kjøpt på glass), rømme, creme fraiche, flere typer frokostjuice, pålegg, godteri, melk, mellommåltider og ekstrasnacks og kosemat og vin, øl og sprit - at den stakkars bilen fikk oss til fjells skyldes kun at Caravellen må ha ant hva som ventet oss og tenkte at 'Hevnen er søt'. 

Litt over klokken 24 natt til lørdag stod det 5 bygutter med store, umoderne og lite komfortable sekker på ryggen på en P-plass et sted mellom Ål og Lærdal, populært kalt "Her var det mørkt". Det vil si, en uheldig kramkar stod ikke med sekk, men med pulk. I dette tilfellet kunne han likegjerne stått med et badekar spennet fast i kroppen. Et forsiktig anslag tilsier at den gamle barnepulken var beleiret med et sted mellom 40 og 50 kilo! Naturligvis - vi hadde jo bestemt at vi fortjente god mat på hytta. 

I det vi la av gårde kunne vi formelig høre den gamle røde varebilen strekke litt på demperne og knise lavt under panseret.

Våre noenlunde utrente kropper fikk seg en real trøkk langs vannet inn i retning Raggsteindalen, det ble bannet og svertet, hylt og ledd av ren frustrasjon i vinternatten. Det var langt fra noe 'Visit Norway'-øyeblikk. 

Krisen inntraff likevel ikke før vi skulle opp rundt 100 høydemeter fra vannet og inn på et platå. Etter å ha slept luksusmaten og overflødshornet av en pulk i to-tre timer takket et av festene for seg, og etterlot oss med en forferdelig pulk som ikke engang hadde -litt- funksjon lenger. Med gaffateip, Kvikk-Lunsj og løfter om mat og øl fikk vi likevel reparert og motivert, og klokken 5 om morgenen nådde vi frem til hytta, etter å ha brukt mer enn tre ganger så lang tid som jeg først hadde forespeilet.

Lavvoen, som lå pent i pulken og utgjorde fine 25% av totalvekten, som vi hadde planer om å dra med oss inn i høyfjellet på lørdagen og overnatte i til søndagen, ble liggende ubrukt i badekaret av en pulk. Det var kanskje like greit - utvalget på Meny utgjorde en reell utfordring, tenk da hvor ille det kunne blitt i lavvo på Hallingskarvet en helg i slutten av januar.

Å overpakke en pulk er ikke så ille i seg selv, men det viser det jeg skrev innledningsvis: Vi ante i grunnen ikke hva vi holdt på med.

Men alle var enige om at det var en fin tur!