Om påskenatt, overmot og Røde Kors

Nå er det en gang slik at sikkerhet i fjellet skal man ikke ta for lett på, og denne historien er en god påminnelse om hvordan flaks fort kan bli eneste forskjellen mellom en god historie og en kort historie.

I påsken 2013 ville undertegnede, den overmodige og eventyrkåte bygutten, på tur. Jeg ville skikkelig på tur, ikke bare "litt". Etter fåfengte forsøk på å dra med meg kamerater ut på tokt over Hardangervidda (med vinnende argumenter som "Det er null stress, vi bare går fra hytte til hytte, hvor vanskelig kan dét være, liksom?" og "Vi kan jo ta med telt, vi har jo soveposer") måtte jeg gi opp håpet om å bli et levende glansbilde i form av glade gutter med mot i brøstet og stål i ben og armer foran en bakgrunn av skinnende sol og hvitt viddelandskap med fjell i det fjerne.

Som nyuteksaminert og fersking i arbeidslivet fant jeg etter nøyere vurdering (dvs et google-søk) ut at jeg nok ikke hadde råd til en slik tur heller.

Påskeeventyret stod altså i fare, grunnet manglende medeventyrere og manglende finansiering.

I en annen historie her på bloggen har jeg nevnt hytta, Brebu, som er opphav til mange gode minner, samt enkelte historier som fortjener en plass her. De kommer nok etterhvert.

Uansett, hva gjør en eventyrlysten bygutt når han mangler venner og penger til tur?

Jo, han drar på hytta med mor og far. 

Det vil si, etterhvert dro jeg til hytta. Jeg måtte bare innom platået på Hallingskarvet først. Ved å studere kartet fikk jeg stjerner i øynene - tenk å gå fra Geilo, via Prestholtseter opp Prestholtskardet, hele platået på langs, en svipptur innom toppen 1905, og så stå sjarmøretappen ned til hytta like ved Raggsteindalen! Easy peasy, helt sikkert, og for en tur det ville bli!

Videre kartromanse og planlegging av første grad (ikke klasse), gjorde at jeg beregnet turen til cirka 3 mil, med én fæl oppoverbakke. Ellers litt kupert, men relativt flatt. Holdningen min til dette var i prinsippet "Godt, da kan jeg pakke litt ekstra utstyr!" og "Fin rute å teste de nye lærstøvlene på"

  *Facepalm*

Planen jeg la, og som møtte noe motstand som jeg raskt og effektivt argumenterte til stillhet /overhørte, var å ta toget til Geilo påskeaften morgen med ankomst klokken 12.30. Ifølge værmeldingen skulle ikke solen gå ned før rundt klokken 19 en gang, og innen da ville jeg helt sikkert være nede fra platået, noe annet var i grunnen utenkelig. Vel nede ville det å finne hytta bli null problem, jeg har jo vært der før.

Med snødekte fjell ville lyset holde en stund ekstra, og med hodelykt i tillegg var planen like vanntett som et usenkbart skip. 

SCENESKIFTE

Klokken er 16.30 og jeg puster og peser meg oppover Skarvsenden, etter å ha blitt frarådet å gå opp Prestholtskardet. Noen fjellvettregler må en jo følge.

For å være ekstra sikker på å være sikret i tilfelle uhell er sekken fylt til randen med varme klær, sovepose, liggeunderlag, gass+brenner, bivuakk, GPS (uten egentlig å kjenne den spesielt godt), hodelykt, ekstra mat, og alt det andre som ikke veide noenting da jeg sto på rommet i Oslo og feilvurderte vekt. Blant annet joggebukse til hyttebruk, varm genser nummer to, og sneakers (skulle jo hjemmefra til toget, klart de var med). For virkelig å være selvberget på hytta (hvor jeg skulle være gjest) var også håndkle med.

Kort fortalt (ikke min spesialitet, men det vet du vel nå), føltes sekken unødvendig tung.

Først rundt klokken 17-ish var jeg oppe på platået. Jeg gjorde noen vurderinger, dog ikke helt gode, og kom frem til at jeg fortsatt ville rekke å ta meg over og stå ned før solen rant. Jeg hadde telefonisk kontakt med min far, som på daværende tidspunkt satt i solskinn på 1905 og ventet, rimelig nok; noenlunde bekymret på sin sønn. 

Turen opp på platået hadde krevet såpass med krefter at jeg ikke var i stand til å holde et godt nok tempo, uten at jeg innså dette før to-tre timer senere.

Da gikk solen ned bak horisonten, jeg oppdaget at jeg ikke var der jeg trodde, men noen kilometer lenger mot øst, og begynte optimistisk og naivt å se positivt på en nedfart i måneskinn og glitrende påskenattsvær. 

Pent bilde, men fælt syn.

Du og du, jeg var sliten, men for en fin tur! For en opplevelse! Gnagsårene merket jeg nesten ikke lenger, så de nye støvlene var visst skikkelig gode.

Rundt klokken 22 nådde jeg toppen 1905. Ganske overraskende, egentlig, for jeg trodde jeg var lenger øst enn som så. Jeg var sliten, trøtt, svett og kald, og det eneste som drev meg var tanken på peis og frykten for en natt ute i kulda.

Etter flere samtaler med en mer og mer bekymret far måtte jeg konstatere at jeg hadde på et tidspunkt funnet sporene hans, fulgt dem, og mistet dem. Retur til 1905 og nytt forsøk på å følge spor endte i samme resultat.

At skyene dekket for månelyset, og at hodelykten ga dårligere lys enn den hadde gjort i storbyen (iallfall virket det slik nå) gjorde situasjonen bokstavelig talt mørkere.

Etter en siste rådslagning med opphavet, gravde (spade hadde jeg også med) jeg meg ned i det tynne snølaget (og lagde dermed en fantastisk kuldegrop), brettet ut underlaget, fyrte opp primusen og skulle lage mat. Gassen sa "blaff", og deretter ble det urovekkende mørkt igjen. Eventyrlysten og overutstyrt som jeg var ante jeg ikke at gass har det med å si "takk, men nei takk" når det er kaldt nok.

Løsningen ble å sutte litt på frossen sjokolade, fryse, filosofere litt over døden, og innse at jeg ikke var klar for dette. Altså, hverken døden eller en natt på toppen av skarvet.

Innsiden av en bivuakk.

Jeg ringte opp igjen, forklarte situasjonens nye elementer, og kjente den gamle velkomne følelsen av håp spre seg i kroppen da svaret var "Greit, men da ringer jeg Geilo Røde Kors og spør om de kan finne deg". Etter noe rundt tolv timer på tur, hvorav en time eller to som ble brukt til å ligge i soveposen og hutre, var gleden intens da jeg hørte motordur for første gang siden jeg forlot skiheisen på Geilo.

Over platået kom det to scootere, med det jeg husker som blinkende lys, og ikke lenge etter satt jeg innhyllet i et varmeteppe på scooteren og holdt meg fast for harde livet mens Arild manøvrerte ned Hyllun i et forrykende tempo. 

Jeg var i grunnen reddere da, enn da jeg gravde kuldegropen min, for nå hadde jeg jo rukket å kjenne litt på håpet.

Det gikk likevel veldig fint, og en stund senere satt jeg i baksetet på en politibil som kjørte meg til Geilo. Glad for å være reddet, og med nok galgenhumor til å se ironien i at jeg bokstavelig talt var flyttet tilbake til Start.

Dog med dårlig samvittighet ovenfor ganske mange, deriblant Arilds kollega, som nettopp hadde gått og lagt seg, glad og fornøyd, i det telefonen ringte og han ble spurt om han kunne bli med og hente en Oslogutt på toppen av Hallingskarvet.

Etter denne fadesen, som det jo var, ble det litt pinlig å forklare kollegene mine på kontoret hvorfor jeg måtte gå i sokkelesten en ukes tid. 

(Nye støvler + lang tur) - vett = sokkelesten en ukes tid.

Jeg var midt i beretningen om påskekatastrofen da regionssjefen, en tidligere politimann som bl.a. har krysset Grønland, kom forbi og brummet følgende: "Dere er noen pingler hele gjengen". Det passet fint i øyeblikket.

Men det var en fin tur så lenge solen var oppe!

Det er jo fint, da!

Tusen takk til Geilo Røde Kors, ved Arild (du og dine kolleger har en hedersplass i hytteboka). Jeg lovet dere å ta kurs i blant annet kart og kompass, det har jeg gjort.