Impulskjøp til impulstur - med kostyme

For noen måneder siden var jeg så heldig at Helsport plukket ut ett av bildene mine på Instagram, noe som resulterte i at de tilbød meg og en til overnatting på det som het Helsport Hotel. Dette hotellet var noe spesielt, forståelig nok, i og med at det var en klynge med telt som ble satt opp utenfor Storulvån Fjällstation, litt vest for Åre i Sverige. Anledningen var Fjällfest, Sveriges største fjellsportfestival. 

Jeg hadde sett litt på Fjällfest tidligere i år, men hadde slått ideen fra meg grunnet reisevei, tid og penger. Likevel, når en slik sjanse dumper ned i fanget på meg som en varm dag i januar takkes det ikke nei. Jeg fikk raskt med meg en kamerat, lånt bilen hjemme og fikk godkjenning til å ta en fridag fra jobben. Jobben jeg hadde hatt i ganske nøyaktig tre uker, forresten. Så begynte impulsene å slå seg løs ("Hva", tenker du kanskje, "impulsene slo seg løs først -etter- å ha orget tur?". Joda, det må vel kunne sies slik. Heng med, så vil det settes i perspektiv).

Planer ble lagt for hva som skulle skje på selve festivalen, og drømmeriet var godt i gang den morgenen jeg hilste på en annen kamerat som kunne fortelle at han regnet med å gå til innkjøp av randoneeski neste år - slikt som det må spares til. Randoneeski, ja, tenkte jeg. Det hadde vært noe, men det skjer ikke nå. Altfor dyrt. 

20 minutter senere, på et offentlig kommunikasjonsmiddel, fortsatt tidlig om morgenen, sporer hjernen av fra tanker om alt og ingenting og krasjer hardt og brutalt med en vegg påskrevet "Feriepenger". Hm. Hmm.. Mm.. Eeh.. Ja, det kan gå. Det går.

Kort tid etter hadde morgenfuglen lest seg opp på randoneeutstyr (noe jeg kunne nøyaktig ingenting om fra tidligere), funnet en ekte godtebutikk med skisalg og bestemt seg. "Jeg skal bli en randonnist. Er det noe som heter det? Uansett, alpinist er også dekkende. God stemning!"

Jeg tipset kameraten som skulle bli med på turen, og han gjorde tilsvarende vurdering som jeg. (Rett skal være rett, han visste iallfall en del om dette, og var den som først gjorde meg oppmerksom på konseptet). Vi stilte begge med nyinnkjøpte randopakker til Fjällfest - lenge leve sesongsalget!

Grytidlig en morgen smyger en fullastet Prius seg ut av Oslo sentrum retning hvite fjell og svenske fjellsportpiker. I bagasjen: utstyr jeg kan lite om. Retning: nordøst, den lange ruten. Forsåvidt utilsiktet, akkurat det. Lang historie kort: det tok 10-11 timer, og det hadde vært raskere å kjøre via Trondheim. Mea culpa, selv om bilturen i seg selv gikk riktig bra.

Samme kvelden, litt etter ankomst, var det tid for å velge tur. Undertegnede var ivrig, hadde pågangsmot og fullstendig mangel på bedre vitende, og insisterte på at "Langtur, nybegynner" måtte være helt innafor. Null stress! Det står jo "nybegynner" der! Etter godt utført diplomati fra kameraten min sin side byttet vi tur, til en kortere variant. Dette, og å ta med kostyme, var de to beste avgjørelsene som ble tatt rundt denne helgeturen. 

Dagen etter stiller vi opp, ivrige og spente som skolebarn, utadvendte som få og klare for tur! Guiden snakker litt om opplegget, vi prater og fjaser litt med andre, og så er gruppen underveis. Wohoo! .. Eller. "Vent litt. Hvordan var dette igjen? Den skal inn der, denne skal stå slik, hva med hælen? Hm, det ble feil. Der! Støvlene er i bindingene sine og jeg kan ta igjen gruppen! Eller? Sikringen der kan jo ikke henge løst? Finnes det en lett måte å få den festet? Ikke det? Lars, tenk! De andre er ute av syne! Søren, der løsnet støvelen fra bindingen - hva var det han karen i butikken sa om låsemekanismen igjen?" 

Etter å ha fomlet med binding og sikring og staver og hjelm som om jeg var en Halvdan Sivertsen med sine ti tusen tommeltotter i en IKEA-møbel monteringskonkurranse fikk jeg alt på plass og spente støvlene  fast (den innvidde leser vil akkurat her oppleve å trekke på smilebåndet, eller riste på hodet) - akkurat i det den søte svenske guiden kom skrensende rundt svingen og lurte på om alt stod bra til. "Joda, hehe, jeg er klar!". Takket være det strålende været kan det tenkes at hun ikke så hvor pinlig berørt jeg var, men heller tenkte at jeg var solbrent.

Så kom endelig selve turen i gang!

Vi begynte å traske oppover Getryggen, et fint og hyggelig lite fjell. Alle storkoste seg, og jeg fikk snakket litt med den søte guiden om randonee og utstyr og så videre, og fortalte gledesstrålende at jeg hadde funnet en god deal på salg. "Oi! Har du kjøpt?!" var responsen. "Aa, men då måste du nog lära ordentligt, det är jo dyrt!". Ja, dette var jeg enig i. Ingen vits i ikke å lære ordentlig.

Mindre enn fem minutter senere stod jeg med en løs fot ned i råtten snø mellom noen busker vi måtte forbi, med en løs ski på slep, og antok den velkjente solbrentfargen. Jeg hadde ikke husket dette med bindingen helt likevel, så den løsnet selvsagt. Med litt hjelp fra guiden var jeg straks på to ski igjen, og fikk låst bindingen ordentlig. 

Etter å ha tatt igjen resten av gruppen i forbindelse med en drikkepause gjorde jeg opp en liten status for meg selv. 

- Demonstrert grov uvitenhet og /eller manglende problemløsningsevne i løpet av de første minuttene.

- Gjentok demonstrasjonen kort tid etter (riktignok i en annen situasjon, men dog).

- Fremstår nok litt rar, med nytt utstyr og null peil.

- Føttene brenner. Åh, herlighet, som føttene brenner!

Dette var verre enn alle pinlighetene jeg hittil hadde opplevd - føttene gjorde så vondt! "Hvordan klarer de andre det?", spurte jeg meg selv, og "Hva er det jeg har gjort?! Jeg kan jo ikke drive med denne sporten, jeg har rett og slett ikke føtter til det!" Humøret sank mens solen steg, og føttene brant i sin egen lille Skjærsild. 

"Du, nå gjør det vondt i føttene, altså" sa jeg til kameraten min. Han bekreftet at det kunne være vondt for bena dette her. Likefullt fikk han seg en god latter da han så at jeg gikk med spente støvler! Jeg så meg rundt, og ble oppmerksom på at alle andre gikk med løse støvler, noe som så mye mer behagelig ut. Jeg frigjorde de to brennende stakkarene fra henholdsvis Nagasaki og Hiroshima, og nøt hvordan blodet sakte men sikkert trakk lenger ut i lemmene igjen. Jaha, ja, det er -sånn- det skal føles!

Litt senere, og litt høyere opp, kommer jeg igjen i prat med den hyggelige guiden, og jeg forteller med selvironi og sjarme at jeg endelig fikk løsnet støvlene, og at det var mye bedre. Til dette fikk jeg et svar som på tross av alle større og mindre kulturforskjeller tydelig kunne tolkes i retning av at jeg ikke var den mest imponerende karen på fjellet. Hun var på ingen måte ufin, men når man plumper med selvironi plumpes det gjerne dypt. 

Noe senere, på toppen, var det fryd og gammen, og jeg nøt virkelig å være på randoneetur. 

Turen ned gikk forsåvidt også greit, selv om både Nagasaki og Hiroshima beviste at de i mitt tilfelle ikke hadde gått stille inn i historien, men det skal visst være en tilvenningssak. Håper det.

Sent lørdag kveld viste deg seg at makkeren min var i teltet, og at jeg var overlatt til meg selv og svenskene - ikke et problem i seg selv, men med så mange etablerte grupper og vennegjenger trengs det en aldri så liten 'Ice breaker', og her kommer kostymet inn i historien. Hvem setter vel ikke pris på en jättegroda på dansegulvet?

Etter å ha skjemmet meg ut på ski foran den oppvoksende svenske generasjon, og deretter gitt dem et nytt forhold til frosker, gikk turen hjem igjen. Denne gangen via Trondheim, litt må man jo lære.

Men vi var enige om at det var en fin tur!